Siste tur med Lektor Bø

 

Lektor Bø har reist bort. Det begynner å bli en stund siden nå, men omstendighetene rundt denne avgangen har gjort det vanskelig å si noe om det før i skrivende stund.

I månedene som har gått siden dette års Skjærtorsdag, har det derfor blitt mye stille kontemplasjon, og lite fjellsport. Det har vært utfordrende å miste sin gode lektor så brått og plutselig, og i denne tiden har ikke livet vært best ute, men langt inne i intellektuelle prosjekter som gir avveksling for sinnet, men understimulering av  legemet.

 

Underliggende i all denne tankevirksomheten, har det ligget et ruvende spørsmål: Hvor ble han av? Hvor kan den gode vennen min ha tatt veien? Og hvorfor er det slik at selv om Lektor Bø ikke er å se noe sted, så kjennes han med jevne mellomrom til stede? Hvorfor hører jeg ham si ”ja, bra!” de gangene jeg presterer noe han ville ha likt, og humringen hans når jeg gjør noe dumt som han hadde likt enda bedre?

Jeg setter selvsagt umåtelig pris på denne tilstedeværelsen in absentia, og smiler ut til ham når jeg opplever det. Det er likevel et mysterium jeg bruker mye tid på å tenke over.

 

Det har slått meg at jeg, for å komme i retning av et svar på denne problemstillingen, må stille spørsmål ved helt fundamentale forhold rundt livet selv. Hva er virkeligheten? Hva er det som egentlig foregår? Disse spørsmålene har igjen tatt meg enda lengre av normalruta enn det Espen og jeg var i Uskedalen for noen år siden. Det har vært mye ukjent terreng.

Det enkleste hadde vært å forholde seg til verden akkurat slik den fremstår for meg, selvsagt. Hvis jeg forholder meg til det håndfaste og synlige, det logiske og rasjonelle, så er svaret ganske enkelt: Lektor Bø var uheldig med skiseilet sitt på påskefjellet, og falt og slo hodet sitt så hardt mot en stein at han ikke lengre klarte å være Lektor Bø mer. Etterpå har han vært borte, og vi har vært i sorg. Slik er livets gang.

 

Men hva er denne etterklangen? Hvor kommer denne følelsen av tilstedeværelse fra?

 

I sine forsøk på å forene kvantemekanikken med den generelle relativitetsteorien, har moderne fysikere kommet med en teori som kalles ”string theory”, strengteori på norsk.

Den har ikke kommet lengre enn at verdens beste hoder ikke helt har klart å formulere tydelig hva de mener, og strengteorien fremstår derfor noe ullen for lekfolk, men dette er interessant. Det er nemlig nettopp ”ullent” det kjennes for tiden.

Strengteorien sier at universets minste byggesteiner er ørsmå endimensjonale strenger,  i motsetning til tidligere beskrevne null-dimensjonale partikler. Teorien forutsetter at det finnes minst en dimensjon mer enn de vi er vant med; høyde, bredde, lengde, tid…. Og så noe til. Kanskje veldig mye mer til. Strengteoretikernes folkelige analogi, er å illustrere hva de mener ved å forklare fenomenet sitt som musikk; at strengen som vibrerer ikke er synlig for oss, men lyden og vibrasjonene fra den er det som fremstår som vår synlige virkelighet.

 

Som mystiker og gitarist kan jeg like denne innfallsvinkelen. Jeg synes også den klinger godt sammen med tidligere og fjernere ideer og teorier om virkeligheten. Jeg har alltid vært fascinert av Descartes sin grunnleggende tvil og angst om sin egen eksistens, og Platons illustrasjon av menneskets opplevde virkelighet som en hule hvor mennesket sitter og oppfatter verden som skygger på veggen. Skygger kastet av figurer av rene ideer i lyset utenfor hulen, som mennesket har vendt seg bort fra. Det er lettere å ”forstå” verden gjennom å se på skyggebildene, men vi trenger i følge Platon å vende oss mot åpningen av hulen og landskapet utenfor, som er så mye større.

 

Det er nok mye faktafeil i denne sørgmodige rabulismen. Jeg kommer til kort igjen. Det hadde definitivt vært nyttig å ha en lektor å diskutere dette med, for å få det mer på plass. Jeg har forsøkt å komme inn på temaet sammen med den risiko-aversive og klatrefiendtlige Lektor Jansen, som med god appetitt har satt Humes gaffel i saken, og gitt meg en tett barbering med Occums razor. Det har likevel ikke vært tilfredsstillende.

 

Man er sjelden forunt å få venner man kan snakke om slike emner med. Jeg er heldig som har hatt to slike lektorer i livet mitt, for dette var temaer Lektor Bø og jeg kunne ha gående gjennom en klatretur. Slik var også den siste turen vår, en mindre begeistrende bestigning av sørveggen på Akslifjellet i Krågedal, mens resten av landet stengte seg selv inne og Coronaviruset ute. Begge var i redusert form etter å ha kompensert for måneder med manglende trening og forsvinnende lite måloppnåelse generelt, med litt uskyldig trøstespising og utstrakt latskap, så selv om ruta maksimalt kunne ha grått seg til et 5 minus flytt i starten, valgte vi i vanlig stil de lettere temaene på vei opp fjellet. Tema fra rot-chakraene, for å si det med hipsterterminologi. Historier om det menn og kvinner gjør med hverandre, toalettrutiner for middelaldrende, og god og gammel musikk. Avstanden til bakken under det tynt sikrede svaet satte i stor nok grad sitt alvorspreg på situasjonen, man måtte helst muntres opp på oppstigningen. På nedturen og hjemveien meldte imidlertid behovet for fortsatt utforskning seg, og da ville vi som alltid utforske hverandre og verden sammen, helt til Lektor Bøs Audi hadde stått på tomgang noen minutter utenfor huset mitt, og vi nok en gang avsluttet med å utsette                                                                                         konklusjonene til senere.

Tema den dagen, var det siste omfattende skriveprosjektet hans: En advarsel til seg selv og resten av verden om at vi er vår egen verste trussel. Lite nytt i det; det har vi beskrevet siden det Gamle Testamentet, men det må visst sies gang på gang likevel. Og Lektor Bø var mannen til å si det. Han hadde lenge kjent på en trykkende uro knyttet til det moderne samfunnet, som vi nok begge oppfattet som et korthus balanserende på hodet til et steinaldermenneske. Fjellknausene i Søredalen og Noredalen var fluktruta fra de vaklevorne men trykkende veggene i dette huset. Her kunne steinaldermennesket få sin utfoldelse, uten å måtte tekkes omgivelsene i større grad enn at man måtte passe på å ikke falle ned fra dem. Vi tillot oss å diskutere samfunnet fra ”utsiden”, før vi etter tilmålt tid måtte tilbake til det, for å inntre i våre roller som lektor og fagkoordinator og bidra til å holde de samme veggene vi stanget mot, oppe.

Før og etter en slik skriftlig produksjon, søkte Lektor Bø både støtte og motstand i påstandene sine. De måtte brynes på folk, både på tur og tastatur. Denne siste artikkelen hadde vært viktig for ham, og det var derfor viktig å gi balanserte innspill som ga næring til tankeprosessen han allerede var inne i, heller enn å opptre bekreftende eller avkreftende. Med tanke på årets utfordring for verden; corona-pandemien, var vi imidlertid skjønt enige om at det var godt på overtid at menneskeheten fikk seg et skudd for baugen.

 

For noen uker siden var tre av oss som har gått med savnet disse månedene ute sammen for å repetere en turopplevelse fra forrige sommer: ”Sygno the hard way”. Det var en invitasjon fra Lektor Bøs imaginære nevø Fredric, som jeg lenge hadde svart unnvikende på. Delvis på grunn av at jeg på besynderlig vis hadde blitt 8 kg tyngre enn sist sommer og bekymret meg for å bli stående fast i kaminen vi skulle gjennom, men mest fordi jeg var redd for å ta et fall på innsiden av meg selv. Det ble ikke sånn. Det ble kjempefint. Løssluppent til det vulgære, men intimt til det tillitsfulle. I Lektor Bøs ånd, med andre ord. På vei tilbake til bilen hang det et kjent smil over terrenget. Igjen denne tilstedeværelsen av ånd, projisert eller ikke projisert. Er det deg der ute, gamle venn? Eller er det bare meg som savner deg sånn? Ligger ”strengene” stille nå, eller finnes det fortsatt en vibrasjon vi kjenner resonansen av?

 

"Skål for deg!" Birgitte, alpinisten og Fredric har kommet opp, og klarer å smile.

Jeg tror Lektor Bø fant veien til Den Hemmelige Dalen. Han har referert til observasjoner av denne tidligere, fra da han og Hr. Geolog Gjelvik var i Røssdalen for å utforske de øverste steinformasjonene i dalsidene der. I mangel på spektakulære funn av bergarter og siden gjentatte klatreruter, returnerte de med påstander om bosetninger av såkalte ”firkanthoder” i området. Det finnes visst fortsatt innfallsporter til det ukjente i Rogalandsnaturen, og jeg velger å tro at det er inn i disse områdene vår alles kjære lektor befinner seg nå.

Det er ikke så mye jeg vet eller har forstått om Den Hemmelige Dalen, men det er visst usedvanlig vakkert der. Det er ikke et sted man kan gå helt uten risiko; man kan komme ut for ting som gjør en redd, og går du av stiene er du plutselig ute på strabasiøse eventyr. Disse ender alltid godt til slutt, men det husker man aldri mens man er midt oppi dem. Menneskene som går i denne dalen går ofte alene, men kjenner seg likevel aldri ensomme. Det er så stille der at man kan høre trærne hviske til hverandre, og alt som lever kjennes plutselig som ett, slik dråpen som faller fra himmelen kan hvile i gjenforening med havet når dens korte tilværelse som unik og selvstendig er slutt.

Rundt dalen tårner glatte fjellvegger, men når man kommer nærmere åpner disse seg opp med små tak og riss som en klatrer kan stige opp i, uten annet medbrakt enn en vannflaske og en tøypose med kalk om livet.

I dette terrenget vandrer Lektor Bø nå, sammen med en rar liten gjeterhund som heter Molly. Hjemme venter flokken hans, men de venter tålmodig. De gleder seg til han kommer tilbake, men synes det er helt greit at han er litt vekke også. Dalen er ikke et sted hvor menneskene slåss om en bit av hverandre på samme måte som måkene på torget bites om junk-food restene i søppelkassene. De vet at de allerede er en del av hverandre, og derfor er det ingen som må noen verdens ting. Det hersker fred og stillhet der, og derfor er det ingen som kommer tilbake fra Den Hemmelige Dalen. De venter heller på at vi skal komme til dem, og det skal vi jo. Men ikke helt enda.

"Road not taken", Robert Frost