Med hjertet i halsen og hodet under armen i Uskedalsdiederet.
”Hva om du og jeg heller bruker helgen til å klatre Uskedalsdiederet?”
Det var onsdags kveld på facebook, og helgen skulle
planlegges. Mette, moren til Tale som er venninne med datteren min, hadde spurt
om vi ville være med på telttur til Forsand. Telttur til Forsand med jentene,
ja. Hvordan skulle man vri seg ut av dette, mon tro? ”Skal Espen være med”,
spurte jeg forhåpningsfullt. ”I tilfelle kan vi dra og klatre på
Trellskårfeltet på lørdag formiddag”. Været hadde vært supert hele uken, og var
meldt enda bedre til lørdagen, så det fremstod som bortkastet å legge opp til
en helg helt uten vertikale gleder.
Espen ,mannen til Mette var en gammel ,men noe rusten
storveggsklatrer fra 90-tallet, og han blandet seg plutselig inn i diskusjonen
med en loddrett utfordring som var noe i overkant av det jeg hadde sett for
meg. ”Uskedalsdiederet?” Google måtte benyttes. Femten taulengder, 800 meter fjellvegg
med jevn femmerklatring i tillegg til et 6- crux. Dette så ut til å være litt vel langt... ”Eh, klarer vi det? Det ser langt ut?” Espen svarte betryggende at
det skulle gå helt fint, han hadde klatret diederet før, i øsende regnvær, og
han hadde ”smilt og ledd helt til topps”.
I bunn og grunn var dette en utfordring jeg hadde ventet på,
at noen en dag skulle spørre meg om å være med og klatre en lengre fjellrute.
Fra sofaen hjemme så ikke taulengdene alt for avskrekkende ut, selv om det var
litt mange av dem for en ganske alminnelig lørdag i mai. Uansett, jeg hadde på
forhånd bestemt meg for at den dagen en slik utfordring kom, skulle jeg takke
ja til den, da all livserfaring tilsa at det å si ja til en krevende oppgave
som regel ga mer tilbake enn den tok. Så jeg sa ja, muligens til overraskelse
for han som hadde invitert. Desto bedre.
”Jeg kjenner en som har blitt hentet ut av Uskedalsdiederet
i helikopter.” Min venn Lektor Bø var kun måtelig begeistret da jeg fortalte om
planene. ”Men jeg har fri fra den alpine redningsgruppen i helgen, så hvis dere
trenger hjelp, er det ikke jeg som kommer.” Jaha, ja. Det kunne se ut som vi
var underdogs mot fjellveggen i Lektor Bøs øyne, selv om han tilføyde at det
”sikkert kom til å gå bra.” Jeg fikk nå stole på Espens vurdering likevel, da.
Han hadde jo tross alt klatret det før, for 16-17 år siden, da han var i
slutten av tjueårene. Så var det bare å håpe på at dette førtiårskrisekompaniet
kunne gjenta bedriften.
Fredag ettermiddag kjørte vi til Kvinnherad. Espen var noe
rødøyd da vi møttes, og hadde visst ikke sovet så godt de siste nettene, men
var blid og optimistisk som alltid. Det var 6- lengden som hadde holdt ham
våken, men han hadde en plan; vi skulle traversere ut til naboruta ”Makt og
avmakt” når vi kom til sekserlengden, og fra den skulle det være grei
firerklatring helt til topps. Det hørtes ut som en god plan, og optimismen
steg. Vi ankom Uskedalen utpå kvelden, og de bare, høye granittveggene som
omkranset oss ga et vakkert og imponerende førsteinntrykk. Dessuten var det
skremmende høyt og bratt, men det turde jeg ikke si så mye om. Vi fikk opp
teltet, og sov greit til lørdag morgen.
Etter en anmarsj på i overkant av en halvtime, stod vi ved
rampen der ruta begynner rundt 9.30. Jeg passet på å gjenta for Espen at det
var han som måtte lede alle taulengdene, da jeg hadde null erfaring med
kileklatring fra før av, noe jeg hadde gitt uttrykk for allerede på
onsdagskvelden. ”Hæh? Nei, nei, du må prøve deg litt. Det gir seg selv, og det
er ikke så vanskelig klatring.” Hva skulle man si til slikt? Jeg prøvde med et
unnvikende ”Njjaaaeeeeei”, og så var vi i gang.
De første 6-7 taulengdene foregikk helt uproblematisk, med
unntak av en stein som ble utløst av et annet klatrelag og falt kakkende
nedover mot oss, før den tok av i en annen retning. Jeg fikk til og med gått en
taulengde og to på led, og følte meg oppesen. Det var sjeldent varmt til en
maidag å være, temperaturen var 26-27 grader og sol fra skyfri himmel.
Vi hadde antattt å bruke 8-9 timer på ruta, og til det hadde jeg i underkant lite vann med; bare 1.6 liter. Som kompensasjon lå det et hemmelig våpen i form av en Aass vørterøl nederst i sekken, men den skulle drikkes på toppen. Nå som ripsbusken som markerer den store fjellhylla hvor den eneste sekserlengden på ruta begynner kom nærmere og nærmere, konstaterte jeg med tilfredsstillelse at det snart var dags for lettere forhold med de seks sammenhengende firerlengdene som ender i et 120 meters klyveparti på ”Makt og avmakt”. Vi tok pause på den store fjellhylla.
Vi hadde antattt å bruke 8-9 timer på ruta, og til det hadde jeg i underkant lite vann med; bare 1.6 liter. Som kompensasjon lå det et hemmelig våpen i form av en Aass vørterøl nederst i sekken, men den skulle drikkes på toppen. Nå som ripsbusken som markerer den store fjellhylla hvor den eneste sekserlengden på ruta begynner kom nærmere og nærmere, konstaterte jeg med tilfredsstillelse at det snart var dags for lettere forhold med de seks sammenhengende firerlengdene som ender i et 120 meters klyveparti på ”Makt og avmakt”. Vi tok pause på den store fjellhylla.
”Ja, så var det å finne ut hvor denne ruta går, da?” sa
Espen.
”Å, du vet ikke det, altså?” sa jeg nervøst, mens jeg kikket
ned på bondegården hvor bilen stod, ca. 500 meter under oss.
”Jeg nei? Det er jo hundre år siden jeg har vært her, husker
ingenting. Det ser ut som vi kanskje blir nødt til å henge opp tauet et sted og
slenge oss over i nabodiederet, det er sikkert der den ruta går.”
”Slenge oss som Tarzan?” Dette var uforutsett. Ingen hadde
sagt noe om å slenge seg som jungelens konge fra den ene ruta til den andre.
Jeg ville protestere, men visste at det ville besvares med oppdrag om å lede
opp 6- lengden over oss. Heldigvis så det ut som det fantes en mulighet for å
traversere rundt et hjørne til fots, for så å fortsette i nabodiederet. Vi
gjorde det.
To taulengder, rundt 80 meter opp i det vi trodde var ”Makt
og avmakt”, kom det et rop ovenfra. Espen kom ikke lengre. Han hadde kommet til
et helt glatt parti som var overgrodd med mose, hvor det ikke gikk an å verken
klatre eller sette sikringer. Vi måtte snu, men det var vanskelig å finne rappellfester
der oppe, og det må ha gått rundt en halv time før Espen til slutt klarte å
grave fram et riss hvor han fikk satt to små kiler. Jeg stod på en hengende
standplass 40 meter nedenfor, og måtte binde meg ut av tauet slik at Espen
kunne rappellere forbi meg og videre ned. Det var ubehagelig å stå der, med en
kamkile og to kiler som eneste forankringspunkt så langt over bakken. Så lenge
vi hadde vært bundet sammen, og delt vår skjebne på godt og vondt, var det
mulig å holde redselen og ubehaget på avstand, men overlatt til meg selv 5-600
meter over bakken, begynte optimisme og innbilt vitalitet å vike for redsel og
panikk. Espen virket ikke spesielt høy i hatten der han seilte forbi han
heller, men han fikk gitt meg en tauende slik at jeg fikk satt opp min egen
rappell i en litt for rund og lav pinakkel. Etter å ha styrt på i rundt to
timer stod vi tilbake på den store fjellhylla igjen. Til sammen hadde det gått
med 3-4 timer på forsøket, og vi visste fortsatt ikke hvor ruta vi skulle
klatre gikk. Klokken var nå over seks, og vi hadde overmodig antatt at vi på
dette tidspunktet skulle være oppe, eller nær toppen. Trøttheten meldte seg for
alvor, og plutselig kjente jeg hvor tørst og sulten og sliten jeg var. ”Jeg
tenker at vi bør snu”, sa jeg. ”Det er dessverre ikke et særlig godt
alternativ”, sa Espen. ”Med 30 meter per rappell kommer vi til å gå tomme for
sikringsmidler før vi er nede.” En høy, flakkende lyd meldte seg i hodet, hva
var det? Det hørtes ut som et helikopter, men det var ikke noe helikopter å se.
Likevel fløy det rundt inni hodet mitt, som den høyeste stemmen
underbevisstheten klarte å manifestere. Jeg følte meg liten, dum og redd, og
skulle ønske jeg var på telttur på Forsand. ”Du får ta avgjørelsene fra nå av,
Espen”, sa jeg. ”Du sa dette skulle gå greit, og jeg vet ikke hvordan det skal
gå greit nå.” Klatrekameraten min var
ikke akkurat på hugget han heller, men de forsmedelige utsiktene til å
måtte bli hentet ut av veggen motiverte ham til å ta fatt på en usselt utseende
samling av lister som lå like ved siden av sekserlengden vi skulle omgå. ”Vi
gir dette et forsøk.” ”Ok, men la meg få styrke meg på vørterølen min først,
jeg er ganske gåen.”
Jeg hadde på dette tidspunktet få forhåpninger om at vi
skulle klare å komme oss til toppen, i den forfatningen vi var i, med 300 meter
igjen å klatre, men da jeg et kvarter senere hørte ovenfra at Espen både hadde
gått hele tauet og funnet standplass, fulgte jeg apatisk med videre oppover
veggen, overbevist om at vi nok en gang ville ende med å stå fast. Føttene
verket, og jeg hadde begynnende krampe i begge leggene, men jeg hadde fått det
for meg at jeg ville komme til å miste klatreskoene hvis jeg tok dem av, og jeg
ville heller ha vondt i bena enn å gå på nok en smell i den elendige Uskedalen.
Nei, det var ikke dalen som var elendig, det var jeg. Jeg var elendig, dum,
forfengelig, romantisk og tullete. Hvordan kunne jeg ha sagt ja til dette?
Hvorfor hørte jeg ikke på Lektor Bøs skjulte advarsel? Hvordan hadde jeg trodd
at dette skulle gå bra, hvor mye hybris går det an å gå rundt med for en helt
alminnelig, middelmådig og middelaldrende voksen mann som akkurat da burde ha
befunnet seg rundt leirbålet sammen med datteren sin? Neste standplass, binde
seg inn, bytte utstyr, klatre. Vi var stille begge to nå, det var ikke lengre
en trivelig og spennende utflukt, det hadde blitt en kamp for å komme seg opp
med livet og æren i behold. Æren min lå vel forresten igjen nede på den store
fjellhylla. Jeg var nå redusert til en ynkelig liten Gollum som krøp oppover
nå, fullstendig isolert i min egen egosentrisitet og selvmedlidenhet. Klokken
var ti, solen stod lavt på himmelen, og jeg hadde krampe i begge bena.
Plutselig falt jeg, helt uten forvarsel. Jeg tror jeg gled mens jeg tok ut en
sikring. Tauet var ikke stramt, og jeg skled 3-4 meter ned på en liten hylle.
Det var vondt, og jeg ble enda reddere. Da jeg nådde standplassen 6-7 meter
lengre oppe, var jeg helt utslitt. ”Det er ikke langt igjen nå”, sa Espen. "Bare
vi finner veien, så klarer vi det."
”Stakkars Espen”, tenkte jeg. ”Her går han med meg på slep, lengde etter
lengde på led, og alt jeg har å bidra med er ynkelighet og pessimisme.” Det var
den første sunne tanken på mange timer. En påminnelse om den jeg ønsket å tro
at jeg var. Det er forunderlig hvor annerledes man blir når man er redd. Sider
ved deg selv som man er stolt av, forsvinner som dugg for solen, og blir
erstattet med et kavende, selvsentrert kryp. Mens jeg satt på standplassen og
sikret Espen på det som forhåpentlig var tredje eller nest siste taulengde,
forsøkte jeg å se opp og ut over det flotte landskapet foran meg, på solen som
gikk ned over Husnes, og å forsøke å besvare det spørsmålet som hadde ridd meg
de siste fem timene: ”Hvorfor er jeg her?”
Jeg var der fordi jeg ønsket å oppleve noe annet enn det
daglige. Jeg var der for å ta en utfordring, for å sette meg selv på prøve. Jeg
var der i håp om å ha kontroll på meg selv i en situasjon hvor jeg følte frykt.
Jeg var der for å føle noe igjen, ikke bare eksistere. Sånn var det.
”Standplass. Du kan klatre.” Opp igjen. Samle sammen
utstyret og ikke miste det utfor fjellveggen. Klatre. Det så ikke så bratt ut
lengre, men det kjentes mye tyngre ut enn noe jeg hadde klatret før. Klatre,
klatre, klatre. Det var nesten mørkt nå, hvor er Espen? Det burde ha vært slutt
på taulengden for lenge siden. Pause. Tauet bevegde seg. Espen satt ikke på
standplass, men vi gikk på løpende forankringer. Det kunne bare bety en ting;
vi var snart oppe. Bare litt til, litt til.
Vi var begge for trøtte for stormende jubel. Dessuten var
klokken ett om natten, og vi skulle gå ned igjen. Men vi kunne gå, det vil si,
jeg kunne kakke meg fremover som en gammel mann, men det var ikke farlig, det
var ingen ting å være redd for. Og så var det vann der! Deilig fjellvann.
Humøret steg, og vi lo av hvor dårlig jeg var til bens. Vi var i teltet klokken
halv fire, atten timer etter at vi hadde begynt å klatre.
Mette lurte på om vi hadde hatt det fint. ”Jada. Helt topp.
Det tok litt lengre tid enn planlagt.” De hadde hatt storm og ikke sovet i
teltet. Jeg kjente en dyp takknemlighet over at vi hadde hatt fantastiske
forhold, og at alt hadde gått bra til slutt, slik Lektor Bø hadde antatt. Espen
på sin side fikk en telefon fra en kompis som minnet ham på at forrige gang han
klatret Uskedalsdiederet, hadde det vært like strabasiøst som nå, og at de også
da hadde kommet ned midt på natten. Lykken er bedre enn både forstanden og hukommelsen, og den står
visst fortsatt den kjekke bi.
Kommentarer
Legg inn en kommentar