Det går opp og ned

Hva er meningen med å sette liv og helse på spill for å komme seg opp på et fjell på vanskeligst mulig måte? Spørsmålet har vært stilt og besvart på ulike måter i generasjoner. George Mallorys svar på hvorfor han plent skulle til toppen av Mount Everest er det mest kjente: «Because it’s there.». Det er et herlig, kontant svar, som forutsetter at de som forstår det forstår det, og de som ikke forstår det vil ikke komme til å forstå, om man så forklarer seg til dommedag. Men hva er det de som forstår, forstår? Det vil nok variere, for Mallorys svar gir oss selv anledning til å legge vår egen bakgrunn, drømmer og ambisjoner inn i et slikt prosjekt.

Vi klatrer nå uansett, noen av oss. Noen klatrer på fjell, og andre klatrer på andre felt. Det er nemlig mange klatrefelt i livet, og mange setter alt på spill for å nå toppen de drømmer om. Hva er det der oppe som trekker sånn i oss? Er det endestasjon for drømmene og ambisjonene våre når vi kommer opp? Er toppen det stedet hvor vi vil finne ro og tilfredshet? «Den eneste Zen du finner på toppen av fjellet, er den Zen du har med deg», sier munken. Det er nok noe i det. Tar man klatrehistorien i betraktning, ser det ut til at det å klare ett fjell, en rute, fort fører til at man påtar seg en vanskeligere rute i neste omgang. Bonington & co dro til Annapurna «the hard way», Messner tok 8000-metrene for seg uten oksygen, og gjerne i selskap med bare seg selv. Honnold klatret El Cap usikret. Gigantene i klatrehistorien har etter tur funnet sitt «umulige» prosjekt, for så å mestre det. Vi som har mer begrensede evner og ferdigheter, betrakter det med beundring og ærefrykt. Kjenner vi et snev av misunnelse og ønske om at det var oss? 

Jeg gjør det, der jeg skjelvende klorer en kile inn i veggen på en unnselig liten rute, mens jeg gjør mitt beste for å stoppe ristingen i bena. Jeg skulle så gjerne ha fått til noe som var imponerende, på så mange felt jeg har forsøkt å klatre på. Jeg forsøker å trøste meg selv med at toppen bare er en del av målet, og at det viktigste er prosessen og den veksten man opplever underveis. Det er jeg som skal oppleve gleden ved min klatring, og ikke gjennom andres reaksjon på den. «Klatring handler om bevegelsesglede, vennskap, mestring og eventyrlyst», sier Lektor Bø. Det er helt riktig, og Lektor Bø er en klok mann. Det er mål som er verdt å klatre etter. Men hvorfor skriver han om det etterpå?

Det vi foretar oss foregår ikke i et tomrom. Nærmest enhver handling vi mennesker foretar oss, er en sosial handling. Når jeg henger hjemme på fingerbrettet, for å få styrke nok i fingrene til å kunne bevege meg opp en halv grad, er det ikke utelukkende meg selv og de kommende klatrerutene som ligger i bevisstheten, det er de andre også. De andre, som skal få se at jeg også kan, og anerkjenne dette, slik at jeg opplever å ha en plass, en funksjon og mening: Jeg kan noe. Jeg betyr noe. Vær speilbildet mitt, og la meg føle meg hel, verden.

”Hvis du skal bestige et stort fjell, begynn fra toppen”, sier munken. Det er vanskelig å forstå hva han mener. Er det nok et meningsløst tankespill fra noen som skal framstå som at de forstår mer enn andre? Det vil vi jo også gjerne være; noen som kan mer enn noen andre. Det er en del av det sosiale i klatringen, å måle seg mot resten. Hvis det mot formodning skulle være noe i det å begynne fjellklatringen fra toppen, begynner i så fall ruta med opplevelsen av å kunne noe, å bety noe, og å være bedre enn noen andre. Derfra beveger det seg nedover, og det blir mørkere jo lengre ned man kommer. Hvorfor var det viktig for meg å bety noe? Hva betyr det å bety? ”I still have trouble figuring out what ”mean” means”, sa Samuel Beckett. Hvem var det vi ønsket å bety noe for? Har vi en dragning mot å bety noe for de som ikke bryr seg om oss, mens vi tar de som er glade i oss for gitt? Når kan vi stole på at vi betyr noe for noen, hva er beviset på det? At de sier det, eller skal vi lese vår betydning for dem i handlingene deres? Det er i sannhet vanskelig å vite hva ”bety” betyr, og det er bare ett av cruxene på denne ruta. Det kan kjennes bunnløst, mørket lengre nede. Det er ingen rutebeskrivelse, og du selv er den eneste kjentmann, selv om det ikke føles slik. Det er frisoloering mellom åndene fra the Christmas past, for denne turen går i sinnet, men et fall kan være like fatalt som fra Trango Tower.

De som har gått denne nedturen sitter igjen med et annet perspektiv enn de som bare har beveget seg mot toppen. For å si det som Sverre Ranum, turbokforfatter og patologisk friluftsmann: ”Hvis du bare går toppturer, går du glipp av mye.” Likevel er det mange som helst unngår slike klatreturer mot bunnen, da det som kjent er vanskeligere å klatre nedover enn oppover. Dessuten aner vi noe om hva som befinner seg der nede, for det er ikke bare et hjerte av gull, men også et uhyre som vokter det. Det vil vi helst slippe å se, for det er bare noen andre som er sånn. Jeg er Abel, det er min bror som er Kain.

Forleden dag lot Lektor Bø og jeg slike tanker ligge hjemme, og dro ut og klatret lette og trygge ruter, bare for å ha det hyggelig, og å kose oss med verden slik den er på sitt enkleste: Når du ser at solen skinner for femtiåttende dagen på rad, men overser at bjørketrærne har blitt gule og tørre midt i juli. Det var bevegelsesglede og vennskap som var fokuset, og de andre trengte ikke å bry seg. Jeg dro hjem og ønsket at jeg alltid kunne ha hatt det sånn; at livet kun bestod av solskinn, trygge ruter og stabile relasjoner. Likevel vet jeg at både jeg og den gode lektoren ikke hadde holdt ut en slik tilværelse.

Hvorfor ikke? Fordi ”det” er der, som Mallory sa. Utfordringene, risikoen, smerten, redselen og fallpotensialet er der, men også løsningene, lettelsen, kameratskapet og den eventyrlige spenningen i å utforske et ukjent terreng, om det går oppover eller nedover. Vi har alltid klatret, helt siden vi for tusenvis av år siden klatret ned fra trærne og reiste oss opp. Vi har ønsket å gjøre det bedre, være bedre som individer og art. Det er vår store styrke. Vår største svakhet er drømmen om å være bedre enn vår neste, å bety mer enn vår neste. Kanskje det er det som er det endelige, umulige målet med å starte fra toppen av fjellet; å komme fram til at vi elsker vår neste som oss selv, og at det er uviktig hva vi får tilbake. Det er et turmål som får selv Mount Everest til å blekne.

Så vi klatrer. Oppover og nedover. Av og til bommer man på ruta og må snu, av og til kommer man til en falsk topp og tror man har klart det store, før man i ettertid får bekreftet at det var visst ikke det likevel. Og av og til er det noen som faller, og viser med det for alle andre hvor farefull tilværelsen vår er. Det vekker reaksjoner. Folk undrer seg, noen ganger anklagende, over hvorfor man skal påta seg slik en risiko. ”Jeg kan ikke forstå det”, sier de, ”Går det ikke an å bare dra ut og kose seg i sola heller?” Jeg prøver, men jeg klarer ikke ta blikket fra de døende bjørketrærne. Vi må videre, komme lengre. Jeg må komme høyere, dypere, bli renere, sterkere og ha en annen funksjon enn som en cruiseturist på livets seilas. Jeg tenker på da salige Arne Næss Sr. fikk spørsmål om hvorfor han begynte å klatre. ”Det er ikke jeg som har begynt”, svarte han. ”Det er du som har sluttet.”

Vi må fortsette å klatre, oppover og nedover, på våre utvalgte ruter og felt i tilværelsen, for mennesket har mye igjen å utrette. Vi gjør det best når vi klatrer sammen med en annen; noen å dele godt og vondt på turen med, og noen som passer på oss. En trofast partner, bundet sammen med oss i et ubrytelig bånd som knytter oss til samme skjebne, om det er midlertidig eller for alltid. Det er tryggheten i alt det vanskelige; at det er noen som går sammen med oss, om det er til toppen eller i fortapelsen. En gang i blant dukker det opp en spektakulær frisoloist og, noe vi reagerer på med en blanding av avsky og beundring. Vi vet ikke helt om vi har sansen for den slags vågal individualisme, og kanskje vi ikke skal ha det heller. Kanskje båndet mellom oss er det viktigste, når det kommer til stykket.

Et menneskeliv eksiterer i et kort glimt mellom to evigheter; før vi noen gang var til, og etter at vi aldri mer vil være til. Det kan være vanskelig å forstå et annet individs veivalg på opp- og nedturene gjennom denne enestående muligheten som livet er; om det er kunstneren som går til grunne i rus og selvforakt på jakt etter sitt unike uttrykk, næringslivslederen som går over ende med hjerteinfarkt, politikeren som utsletter seg selv og blir en levende meningsmåling, eller fjellklatreren som går i bakken og blir borte. Vi har en tendens til å kritisere andres valg av undergang, men kanskje vi ikke burde gjøre det. Kanskje vi heller burde la oss inspirere, ikke til å gå under, men til å ta fatt på vårt eget fjell, og jobbe med vår egen rute. Det gjelder bare å huske å ikke utelukkende klatre i én retning, om det er mot toppen eller mot bunnen, for da er det mye vi går glipp av.

Cruiseturisme på Øvre Eikenuten, i følge yr.no en "ås".